Politisk forfølgelse forkledd som barnevern

 

 

Politisk forfølgelse forkledd som barnevernsaker i Norge. 

 

Det er ikke til å holde ut, en eneste dag til, hva som blir gjort mot barn og voksne i regi av myndighetene, fra mange kanter.
Folk må samles på en eller annen måte, og historiene om terror må fram.
Dette må framstilles i ekte lys, de ekte historiene må fram.

 

Det som framstilles som barnevern, handler om politisk forfølgelse og planlagt terror, støttet og igangsatt fra mange hold; politikere, "sakkyndige", dommere, såkalte barneverns ansatte, politi osv.

Politisk undertrykkelse er i følge Wikipedia forfølgelse av en person eller gruppe av politiske grunner, spesielt i den hensikt å begrense eller hindre deres evne til å ta del i det politiske liv i et samfunn. Det er ofte manifestert gjennom diskriminerende politikk, slik som brudd på menneskerettighetene, misbruk av overvåking, politibrutalitet, fengsling, fornektelse av borgernes rettigheter, voldelig handlinger eller terror som mord, henrettelser, tortur, tvunget forsvinning og andre utenomrettslig straff av politiske aktivister, dissidenter, eller generell befolkning.

 

Umenneskeligheten som skjer i såkalte barnevernsaker i Norge idag, handler ikke om systemsvikt og uheldige enkeltsaker, eller udugelig barnevern, men organisert kriminalitet og tortur av mennesker i alle aldre, av familiemedlemmer i målgruppene.
Det er min mening, som er mer og mer tydelig jo mer jeg ser og hører av det man kaller barnevern og prosessene rundt, inkludert propaganda i nasjonal media og uttalelser fra politikere, både nåværende og tidligere:

 

Slik lages en politisk forfølgelses- og undertrykkingsprosess av norske myndigheter, mot familiemedlemmer i målgruppene, med å ta et barn fra familien med makt.

Noen ganger utsettes både foreldre og barn for politivold når barnet blir hentet, og blir overbemannet av overtallig, gjerne bevæpnet politi. I noen tilfeller blir en eller to foreldre fengslet vilkårlig (glattcelle), mens barn bortføres til hemmelige adresser av ansatte i det såkalte barnevernet, ofte hos venner og familie av ansatte i det såkalte barnevernet, buf-etat, politi, politikere osv, søsken separert.

 

Mange av disse barna gjennomgår en prosess som består av mental og fysisk mishandling. Mange blir tvunget til å angi sine foreldre, mange barn tvinges til å gå mot sine familier, og mange av dem innbilles at foreldrene er syke, farlige eller ikke bryr seg om dem.

 

Dette inngår i en alvorlig og omfattende prosess der familiemedlemmer brytes ned systematisk.
Folk tvinges til å "evalueres" av "barnevernets" såkalte sakkyndige, som finner på alvorlig psykiatriske diagnoser på familiemedlemmer, ofte uten å treffe dem. Man ser mange eksempler på såkalte sakkyndigrapporter som kun er oppkopiert, helt like, og der bare navnene er byttet ut. Det kan nevnes at det tjenes enorme pengesummer på disse oppdiktede "sakkyndigrapportene".

 

Familiene kjenner seg maktessløse under massiv overmakt og karakterdrap, portrettert i media som overgripere, og får helse og økonomi utmattet til bristepunktet. Mange mister sitt støttenettverk av venner, kollegaer og familie, usannferdig mistenkt for overgrep mot sine barn.

 

De rettsakene som jeg vil kalle hemmelige rettsaker, en kjent undertrykkelsesmetode for totalitære styresmakter, og et smertefullt ledd i trakaseringen. Medholdsprosenten til det offentlige under disse "rettsakene", er tilnærmet 100%.
Alle bevis og vitneuttalelser som familien legger fram, blir som regel tilsidesatt av dommere, og oppkonstruerte "bevis" fra såkalte sakkyndige, bv ansatte og fosteransatte, godtas som bevis. Mange opplever trusler og trakkasering fra dommerene. Det tillates at irrelevant og personlige opplysninger leses fra private helseutskrifter.
Noen opplever å bli brølt til av dommeren, og mange blir truet fra å anke, og trakkasert av ikke bare motparten, men også dommerene, mens familiens statsoppnevnte advokat ikke har bygd opp et forsvar, men støtter motparten.
Det finnes ingen opptak eller stenograf under de såkalte rettsakene, som blir nedtegnet kun gjennom dommerenes egne mangelfulle notater. Familier finner fort ut at deres egen advokat ikke arbeider for andre enn motstanderene, og deltar i grusomhetene, gjerne gjennom møter med det såkalte barnevernet bak kundens rygg.

 

Det som kalles samvær, inngår i prosessen med å bryte ned barn og voksne som har blitt fanget i terror-nettet. Foreldre og barn får se hverandre noen få timer i året, under streng bevoktning, og er ofte forhindret å vise hverandre kjærlighet.
Slik blir foreldrene knekt -ofte til selvmord ser ut som eneste utvei til å stoppe smerten med å måtte forlate sine barn skrikende i smerte, og barna innbilt at foreldrene ikke bryr seg om dem.

 

Statsstyrt media belyser praksisen gjennom massiv fosterhjems-propaganda, og på tross av mange henvendelser, kommer ikke disse omfattende overgrepene i media. Tvert i mot er overgriperene hyllet som helter i media, og barn blir vervet til å medvirke til propagandaen. Når det nevnes noe negativt om såkalt barnevern, er det utelukkende om mangel på bemanning som har resultert i at for få har fått "hjelp". Slik rettferdiggjøres mer midler til terrorisering av familier, en statsplan som også effektivt lammer framtidig, politisk motstand.

 

Politikere viser sin aktive involvering gjennom storstilte kampanjer som sverter foreldre generelt, og det verves over tusen nye fosterhjem årlig. Selv om dødstallene er umenneskelig høye i kjølvannet av prosessene, også når det gjelder barn, vises det ingen vilje til å endre den umenneskelige praksisen av å skille familier med tvang.

Det gjelder ikke systemsvikt eller uheldige enkelsaker!

Ei heller er det snakk om lovlig virksomhet, som norske myndigheter forsøker å hjernevaske egne borgere og andre nasjoner til å tro.

 

(Artikkel eid av ShutUp! Media og gjenspeiler ikke automatisks utgivers holdninger)