Statlige bortføringer = game over?

 

Hva får mennesker til å stjele barn fra deres familier, og utsette dem for torturen det er, å savne og skrike etter sine kjære?
Hvordan holder man ut disse smerteskrikene, og vite at man selv er ansvarlig?
Hva slags hjernevasking har man blitt utsatt for, for å velge å gjøre noe så grufult mot mennesker, mot barn?
Vet man ikke hvor harde strafferammer man risikerer med å bidra til, eller på noen måte støtte systematisk kidnapping?

Høykommisæren for Menneskerettigheter minte Spania i 2012, på at de systematiske, statlige "omsorgsovertakelsene" som foregikk fra førti til åttitallet i landet, utgjør forbrytelser mot menneskeheten, uten foreldelsesklausul.

Den argentinske militærlederen Videla fikk 50 års fengselstraff for å ha oversett systematiske barnebortføringer i Argentina, som også ble beskrevet som forbrytelser mot menneskeheten.

Skiller de statlige bortføringer i Norge, seg fra det som har skjedd tidligere i andre land, opp til moderne tid?

I følge Romavedtektene til Den internasjonale straffedomstolen, som kan etterforske og dømme de mest grusomme kriminelle handlinger som kan gjøres mot mennsker, som forbrytelser mot menneskeheten, og folkemord, vil det å fjerne barn og forflytte dem med tvang fra en folkegruppe, til en annen, defineres som folkemord.

Russland startet den 1. november en kriminal etterforskning av sakene der russiskfødte barn er tatt med tvang fra sine familier i Norge, av norske myndigheter, ansatte i barnevernet, politi, fylkesnemd og rettsvesen, under mistanke over at disse såkalte offentlige omsorgsovertakelser ikke er lovlige.

Mange nasjoner er representert og krenket av Norges såkalte barnevernspolitikk.

Ved alvorlige lovbrudd, som systematiske kidnappinger, vil andre stater være forpliktet til å assistere ikke bare egne borgere, men også gripe inn i situasjonen som helhet, i følge Responsibility to Protect avtalen.

Vil andre stater følge Russlands eksempel?