Familieidentitet, en definert menneskerettighet

En liten gutt sitter på rommet sitt. Tårene som har tørket, etterlater huden på kinnene  stram, øynene tørre og såre.
I hans sinn, det er ingen vits i å gråte lenger, han ser ingen håp i sikte.
Utenfor vinduet hans, stiger den ensomme månen, til en mørk, kald himmel.

Nede ler de, åpner sine julegaver. Folk tror de er hans familie. Men han vet ikke engang hvem halvparten av dem er.
Han føler et fast grep i magen, rett der hvor han pleide å føle lykke. Han kan ikke huske sist gang han lo. Han unnskyldte seg etter middagen og gikk opp på rommet sitt. Han var ikke i stand til å spise.

Han vet at hans familie tenker på ham, at hans mor ikke får sove, uten å ha mareritt, om dagen væpnede politimenn tvang seg inn i huset deres, og sammen med damene fra barnevernet, satte håndjern på ham, og tvang ham inn i den ventende bilen, hvor han kastet opp av ren terror og frykt som han aldri før hadde opplevd.

Gutten pleide å demonstrere sin vrede ved å ødelegge fosterforeldrenes eiendeler.
Når han hører naboer og venner av fosterfamilien, prise dem for deres godhet ved å ta inn denne uheldige gutten, føler han seg kvalm og behandlet som et dyr, som en valp, og må konsentrere seg for ikke å kaste opp. Han vet at det som sies om hans foreldre er en løgn, og at fosterforeldrene er nære venner av barnevernslederen som tok beslutningen om å ha ham fjernet fra sine foreldre, og han vet at dommeren som dømte ham fra sine foreldre, sitter nede i stua i foster hjemmet, og nyter en sterk drikk, sammen med ordføreren, som også har fosterbarn, fra tre forskjellige familier. Han vet også at de får en masse penger for å ha fosterbarn.
Barna på skolen vet, også. De er redd for at en dag, vil "de" komme, og ta dem også og deres foreldre.

Guttens en gang uskyldige sinn,  hadde begynt å ha fantasier om å ta livet av fosterforeldrene, for å flykte til sin egen mamma og pappa. Ettersom månedene gikk, gled hans sinn inn i en tilstand av apati, den lille kroppen begynte å føles for sliten til å stå oppreist.
De få timer i året han har lov til å se sine foreldre under streng overvåkning,  viser ham de nå er utslitt og brutt ned. Moren ser gammel ut, huden hennes grå og livløs. Lyset i fars øyne er borte, og ansiktet hans er uttrykksløst. De har ikke lov til å klemme, og hans mor er ikke tillatt å si at hun elsker ham. Hvis hun gjør det, blir samværet avblåst, og han blir tvunget tilbake til kulden i fosterhjemmet, uten å si farvel til sine foreldre, vel vitende om at det vil være mange ensomme og desperate måneder til han kan se ansiktene deres igjen.

Han prøver å presse hendene mot ørene for å skjerme seg fra den gjennomtrengende lyden av latter nede i stuen. Det er bare en tanke igjen i hans sinn. Han ønsker å dø, for å flykte fra hjelpeløsheten og den altoppslukende smerten.



         

                               




Ferie tid, som julen, er intime tider i en persons liv, tider vi skaper livsvarige minner, og knytter bånd med vår familie, med alle de personlige vridninger og multifasettert gruppe dynamikk som eksisterer innenfor hver enkelt familie.

Disse dagene og timene i året, velger vi å delta fullt ut i viktige familie-ritualer, små og store, som ofte har blitt overlevert gjennom generasjoner. Disse ritualene legger et grunnlag for utvikling av vår personlighet og vår identitet som en person, og deltakelse i familiens skikker, gjør oss i stand til å føle trygghet i å bli akseptert som medlemmer i en gruppe. Gruppetilhørighet er igjen nedlagt som en overlevelsesmekanisme i oss, og det vekker sterk angst om det rokkes ved denne genestiske mekanismen.
Dette finnes det internasjonal forskning på.

Selv om våre skikker og familie ritualer er tilpasset kulturforskjeller, har hver familie sine egne variasjoner rundt kulturelle vaner, som er spesifikke for hver familieenhet.

I tilfeller der et barn blir fjernet fra familieenheten og sin familiekultur, blir barnet også nektet en sunn utvikling av en personlighet og identitet, og tvunget til å ta del i fremmede ritualer. Dette understreker en følelse av isolasjon og svekker utforming av tilhørighet, identitet og egenverd, for disse henger sammen.

Selv familier vi kaller dysfunksjonelle, har sine ritualer, som i løpet av en persons livsløp, sikrer utviklingen av identitet og tilhørighet.

Tilfeller av fjerning av babyer og småbarn fra sine familier, og  tvangsadopsjon, vil  også bryte barns rett til en identitet på en ekstrem måte, og må i tillegg vurderes tvungen forsvinning, når barnas familier ikke har noe informasjon om barnet og om hvor barnet befinner seg.

Se videoen her:




FNs Barnekonvensjon, artikkel 8, understreker viktigheten av et barns rett til en identitet, et faktum som Norge som statspart til konvensjonen ikke kan ignorere:

"Artikkel 8
1. Partene forplikter seg til å respektere barnets rett til å bevare sin identitet, herunder nasjonalitet, navn og familieforhold som anerkjent av loven, uten ulovlig innblanding.
2. Dersom et barn ulovlig blir fratatt noen eller alle elementene i hans eller hennes identitet, skal partene yte egnet bistand og beskyttelse, med sikte på å re-etablere raskt hans eller hennes identitet. "